For 200 år siden – 15. september 1812 for å være nøyaktig – var Napoleon nådd frem til Moskva med sin ”La Grande Armee” som talte ca 400.000 soldater da den passerte grensen til Russland i Litauen, over elven Neumes. Rart å tenke på at Norge var med på Napoleons side, som del av den dansk-norske union den gang. Det var vel egentlig bare en tilfeldighet at det ikke var trauste norske bondesønner med i armeen, også. Napoleon sanket inn soldater fra Spania i syd til Preussen i nord, og bare ca halvparten av de 400.000 var franske.
Det er jo del av ”barnelærdommen” historien om hva som skjedde fra da av, fra det tidspunkt Napoleon fra ryggen på sin hvite ganger så Moskva glitre i horisonten til han nedslått og ydmyket og med bare noen få tusen gjenlevende soldater fra den stolte La Grande Armee passerte motsatt vei over den russiske grense.
Forferdelige lidelser ble armeens soldater til del. Kulde, sult og stadige angrep fra tsarens kavaleri tok knekken på tusener hver dag under tilbaketoget. Den brente jords taktikk var del av russernes strategi den gang som det var under siste verdenskrig.
Å stå på Napoleons side hadde sin pris også for Norge, både for soldater og sivile. Sverige sto på ”riktig” side, mens vi led under den britiske marines blokade som innskrenket tilførsel av hardt tiltrengt mat, særlig korn, til landet, og hindret eksport av norske varer og derved inntekter til statens og folkets livsopphold. Norske soldater slåss beundringsverdig med dårlig utstyr mot svenske angrepsstyrker. I slagene ved Trangen og Berby gård i 1808 banket vi svenskene grundig. Danskene klaret seg slett ikke så bra …
Når vi om to år skal markere avslutningen av unionen med Danmark og inntreden i en ny union med Sverige, kan det være interessant å peke på at den forestilling mange norske kvinner og menn har fått gjennom påvirkning i skolen og i historiebøker, om at det var Selvstendighetspartiet og ”Grunnlovens far” Christian Magnus Falsen som reddet land og folk i 1814, ikke uten videre kan sies å være korrekt. Selvstendighetspartiet vant med knepent flertall en votering i Riksforsamlingen på Eidsvoll den linje som brakte oss i krig med Sverige; helt håpløst og totalt unødvendig. Mange norske soldater måtte bøte med livet i et heroisk, men fåfengt forsøk på å hindre unionen. Dette skyldtes ikke minst den uerfarne og maktglade prins Christian Fredrik som av sin far, danskekongen var sendt til Norge som stattholder, og som samme dag som Grunnloven ble vedtatt – 17. mai 1814 – ble valgt til norsk konge av den samme grunnlovgivende forsamling etter å ha drevet en regelrett ”valgkamp” i de fleste deler av landet.
Det er god grunn til å tro at Christian Fredrik hadde sin egen agenda som han ikke snakket høyt om, nemlig å bli konge og overhode i et nytt Norge-Danmark. Han var nemlig arveprins til kongetronen i Danmark. Og norske embedsmenn og andre øvrighetspersoner med Falsen i spissen støttet faktisk denne linjen. De skal ha takk for Grunnloven, men evnen til å se maktpolitiske realiteter og gjøre helt basale vurderinger og slutninger sto til stryk.
Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som arbeider med finansiering herunder egenkapitalfinansiering og bedriftsutvikling. Han har en solid akademisk bakgrunn innen økonomi. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion. På sin personlige nettside viser Knut sin kompetanse på disse feltene.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter