Varg Vikernes (født Kristian Larsson Vikernes, nåværende navn Louis Cachet og med kallenavnet Greven) har drept én person og brent tre kirker, noe de fleste her hjemme og i hvert fall de aller, aller fleste franskmenn hadde glemt da han på nytt kom i fokus for fransk innenlandsk etterretning og ble pågrepet på grunn av hatefulle ytringer mot jøder og muslimer på nettet supplert med fru Vikernes’ kjøp av fire geværer.
Vikernes er nesten like ekstrem som Anders Behring Breivik, og opptatt av å begå ”heltedåder” som kan gi plass i historieboken.
Man kan godt si at en viss fransk innenriksminister gikk vel høyt ut da han utbasunerte at fransk politi ved sin inngripen trolig hadde forhindret en planlagt massakre, men at ekteparet Vikernes ble tauet inn for avhør og deres hjem ransaket i den gitte situasjon mener jeg var riktig.
Med Vikernes’ tidligere demonstrerte ”handlekraft” – dvs. villighet til å sette ekstreme ord ut i ekstreme handlinger – og hans fortsatte hat overfor muslimer og islamske lederes bevisste undergravning av den vestlige verden, ville jeg som leder av det ”franske PST” heller ikke nølt, spesielt med det i tankene at gjennomføring av en terrorhandling fra Vikernes’ side på toårsdagen for Breiviks anslag i 2011 ville fått stor oppmerksomhet. ”Heltedåden” kunne vært sikret, om ikke med sprengning av et regjeringskvartal og nedslakting av mange titalls ungdommer, så noen drap under spektakulære omstendigheter, som for eksempel under Triumfbuen i Paris.
Det er mange tullinger der ute. Jeg grøsser ved tanken. Samtidig tar jeg meg i det og prøver å stålsette mine refleksjoner langs så logiske og fornuftige linjer som mulig, og med så tilnærmet tankenødvendige slutninger som en velutdannet og ressurssterk norsk forretningsdrivende, samfunnsinteressert borger og pappa til fire kan prestere, og jeg ender opp med omtrent følgende:
– La oss skifte ut flest mulig av de mange velmenende, inkompetente politikere med personer som har demonstrert klokskap og handlekraft i viktige private eller offentlige posisjoner; ”levebrødspolitikere” som har seg selv som viktigste agenda er en større trussel mot samfunnets robusthet og sikkerhet på sikt enn noen ungdommer på ville veier.
– Sett barn og ungdom i fokus på en helt annen måte enn i dag, gjennom utdanningsreformer og god tilrettelegging i arbeids- og samfunnsliv. Løft frem ungdommen, gi dem muligheter og ansvar og øk ressursbruken på ungdomsgruppene på bekostning av de klagende og krevende eldre generasjoner (som dessverre sitter med det meste av makt og innflytelse i samfunnet og meler sin egen kake).
– Still krav til innvandrerfamiliene som i dag dyrker gutters ego og holder jenter nede i en fornedrende posisjon i vårt generelt åpne og tolerante samfunn. De familier – voksne fedre – som til tross for god informasjon og dialogforsøk fra norske myndigheters og institusjoners side fortsetter å sette helt sentrale menneskerettigheter til side og i praksis støtter oppunder (gutte-) ungdomsgjengers pøbelvirksomhet og provokasjoner mot demokratiets og rettsstatens prinsipper, bør oppleve sanksjoner – først advarsler, deretter straffereaksjoner. Reaksjonsformer må drøftes og introduseres med den nødvendige varsomhet, og i bevisstheten om at de ulike etniske og religiøse grupper er svært forskjellige i tankesett og evne til å forstå og ta inn over seg samfunnets reaksjoner. Mange kommer fra samfunn hvor myndigheter pr definisjon er ”fiender”. Det å lure staten for penger gir prestisje og heltestatus i enkelte miljøer.
Om dette er Fremskrittspartiets politikk? Jo, det høres kanskje slik ut, men det er ikke det. Det er sunn fornuft, eller tankenødvendige slutninger som jeg har valgt å kalle det, og det ligger intet fremmedhat eller partipolitisk gevinstbetraktning i dette. Det ligger primært hensynet til kommende generasjoner i det jeg foreslår, hensynet til mine egne barn og deres barn (en lengre horisont kan ingen kreve av en privatperson), og troen på at det går an å kombinere en kraftig omfordeling av ressursbruk med fasthet og tøffere krav og reaksjoner til alle som nyter godt av å bo og leve sine liv i Norge.
Det er stortingsvalg 9. september.
Vi kan begynne med å finne det/de parti(er) som ser ut til å ha de beste folkene som listetopper.
Kombinasjonen av de solide kvinnene Erna og Siv synes jeg kan se ut til å bli en brukbar start.
Er man derimot sosialist kan outsideren Miljøpartiet De Grønne være et alternativ. Jeg tenker da på utsagnet som trolig urettmessig er tillagt Winston Churchill: «Den som ikke er radikal når han er ung mangler hjerte». Men, som den britiske giganten angivelig la til: «Den som ikke blir konservativ når han blir eldre mangler hjerne.». Jeg stemte grønt/sosialistisk i min ungdom…
Knut Harald Nylænde er en forretningsmann og investor som også er en aktiv blogger. Han har ved en rekke anledninger kommentert sider av de tragiske begivenheter som rammet Norge den 22. juli for mer enn to år siden.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter