Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell gjorde så godt han kunne i Doha for å dra i land en avtale som i hvert fall i en viss grad kunne videreføre ambisjonene og forpliktelsene fra Kyoto-protokollen som trådte i kraft i 2005. Kyoto-protokollen forutsatte at en ny rammeavtale ble forhandlet og vedtatt innen utløpet av 2012, en avtale som kunne sette de forpliktende krav såpass strengt at man sikret at de totale utslipp i verden av klimagasser ikke overskred grensen for hva menneskeheten kan leve med. Vi snakker om kanskje de viktigste eksistensielle spørsmål og utfordringer verdens folkeslag og deres ledere noen gang har stått overfor. Kanskje med unntak av atomtrusselen i den kaldeste periode av den kalde krigen for et halvt århundre tilbake.
Hadde ikke store økonomier som den japanske, den amerikanske og den europeiske (EU) blitt rammet så kraftig gjennom de senere år ville trolig Solhjell og hans brasilianske kollega kunnet få på plass et høyere ambisjonsnivå og økt finansiering av tiltak som må gjennomføres, særlig i utviklingslandene, om det skal være håp om å lykkes. Det sier litt om hva Solhjell og fremtidige forhandlere står overfor at den nest største økonomien i verden, Kinas, av de kinesiske ledere kreves definert som et utviklingslands økonomi.
Det forhandlerne oppnådde i Doha var enighet om å ”trå vannet” frem til en ny runde i 2015 som vil være en ny milepæl og hovedutfordring for å redusere klimagasser til et nivå som verdens folk kan leve med. Spørsmålet er om det ikke blir for sent å fatte slike forpliktende vedtak først i 2015. Ja, kanskje det er for sendt allerede.
Permafrosten har imidlertid begynt å tine i følge flere anerkjente forskningsinstitusjoner internasjonalt. Her hjemme har eksperter på miljøvern i institusjoner som miljøstiftelsen Cicero og Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) begynt å rope varsku om konsekvenser for farten i den globale oppvarming av at permafrosten begynner å tine. Permafrost er betegnelsen på tilstanden i de landmasser hvor temperaturen ikke overstiger frysepunktet i løpet av to år. Bortimot en fjerdedel av jordens nordlige halvkule har permafrost. Vi hører mest om permafrosten i Sibir, Alaska og store deler av Canada; mindre kjent er det at også Norge har store land- og fjellmasser som befinner seg i en tilstand av permafrost.
Professor Ole Humlum ved Institutt for geofag ved UiO kan fortelle at vi på Østlandet (Femunden) kan påvise permafrost helt ned til under skoggrensen. Ellers er det permafrost i fjellmassivene nordpå og vestpå i fra ca 1.400 meter og høyere, og når denne frosten tiner vil vi kunne oppleve at store fjellmasser raser ut. Allerede kan bevegelser påvises flere steder, bl.a. i Lyngen i Nord-Norge hvor fjellsider mot Lyngenfjorden allerede er i bevegelse. Hastigheten kan bli økt ved at permafrosten i fjellsiden tiner, og et sted mellom åtte og seksten millioner kubbikkmeter fjellmasse kan rase ut i fjorden og forårsake en katastrofal tsunami. Slike enorme steinblokker og hele fjellsider med et potensial for å rase ut finnes flere steder i landet.
Likevel er det kanskje konsekvensene av at enorme mengder biomasse som bindes i landmasse med permafrost og i myrer blir eksponert og avgir klimagasser, som er alvorligst. Det rammer hele menneskeheten, ikke bare dem som bor slik til at flodbølger rammer dem. Forskere har regnet seg frem til at opptining av permafrost og myrer i nordområdene har et potensial for å avgi ca 200 milliarder tonn karbon i de kommende 100 år (www.forskning.no 15.12.2012). En av gassene som blir avgitt er lystgass som både vil bidra til global oppvarming og som vil kunne ha en meget ødeleggende effekt på ozonlaget. De arktiske områder er tilpasset et kaldt klima gjennom tusener av år, og er blant de økosystemer i dag som er mest sårbare ved en temperaturøkning. Forskerne peker på at det om ikke lang tid (noen tiår) vil kunne starte en selvforsterkende effekt i avgivelsen av skadelige klimagasser fra permafrost og myrområder som tiner.
Det vil være liten trøst i å høre miljøvernminister Solhjell si, når dette inntreffer: ”Hva var det jeg sa i Doha i desember 2012!”.
Knut H. Nylænde eier og driver investeringsselskapet Moxie. Han har utdannelse fra Handelshøyskolen BI og Handelshøyskolen i Bergen.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter