Jeg forundres stadig over mangelen på historiske tilbakeblikk og forankring i politiske og ideologiske realiteter i den pågående debatt omkring staten Israel og denne statens forhold til araberne i området generelt, og palestinerne spesielt. Uten en slik forankring blir diskusjonen nærmest en slags skyggeboksing, etter mitt syn. Da vår egen statsminister uttalte til NRK TV tidligere i sommer (før det braket løs i Gaza) at hun ”var frustrert” over Israels fremgangsmåte på Vestbredden, forteller det meg at det til og med på absolutt toppnivå i norsk politikk eksisterer en slags politisk livsløgn omkring Israel; som om det skulle være et alternativ for den sittende regjering i Israel å gi tilbake dette erobrede territorium. Se på kartet; uten Vestbredden er Israel lett å dele i to ved et militært angrep. Og her er vi ved sakens kjerne. Israel er omgitt av folkegrupper og stater med ledere som har på programmet ”å kaste staten Israel på sjøen”.
Staten Israel er bygget på sionistisk ideologi. Israel har ingen grunnlov slik vi kjenner det i vestlige demokratier for øvrig, men en ”selvstendighetserklæring” hvor referansene er til den sionistiske ideologi, eller politiske filosofi om man vil. Da Israel ble formelt dannet som selvstendig stat etter siste verdenskrig, med stormaktenes støtte, ble den bygget nærmest ”etter boken” med den tysk-østeriske juristen Theodor Herzl som forfatter. Han levde sitt voksne liv på slutten av 1800-tallet og regnes som den moderne sionismens far. Han døde i 1904 uten å ha fått stormaktene med på å støtte dannelsen av en selvstendig jødisk stat (skjønt, – han fikk faktisk britisk støtte til å etablere en slik stat i Uganda!), men med jødenes forferdelige skjebne under den siste verdenskrig var viljen til å støtte prosjektet til stede. Valget falt på Palestina, som var jødenes primærønske. Der hadde jo jøder bodd i tusener av år, sammen med bl.a. palestinere. Fortsatt bodde mange jødiske familier der.
Theodor Herzl hadde i detalj beskrevet hvordan en slik statsdannelse skulle skje, helt fra overordnet politisk og militær strategi til å rydde territoriet og anlegge produktivt landbruk med bruk av moderne teknologi og ny kunnskap. Kontroll med vanntilførsel og utbygging av moderne vanningsanlegg hadde høyeste prioritet. Palestinerne som ble igjen innenfor staten Israels grenser etablerte seg dels i separate områder i byer og landsbyer, dels rett utenfor grensene (Vestbredden og Gazastripen), dels i naboland som Libanon og Jordan. Israel måtte kjempe for sin eksistens som egen stat fra første stund. Sionismen er en ideologisk kraft som har rådet grunnen for den israelske elites tenkning og handlinger helt siden Herzl formulerte dette for 120 år tilbake. Uten denne basale kunnskap tråkker man fort feil i forsøkene på å finne løsninger på konflikten med palestinerne.
Vi har vært med på å skape illusjoner om at det kan finnes løsninger med varig fred mellom israelere og palestinere, bygget på demokratiske institusjoner, rettssikkerhet for innbyggerne og respekt for menneskerettigheter, ved den prosess som har fått navnet ”Oslokanalen”. For det første er vel palestinere og deres ledere knapt spesielt interessert i demokrati. Yasser Arafat, PLOs leder gjennom flere tiår, skal en gang ha sagt – med et smil – til Terje Røed-Larsen da sistnevnte søkte å forklare Arafat demokratiets virkemåte og fordeler: det der kan du bare gi opp, Terje – du må forstå at jeg er en arabisk leder. Underforstått; det kan være et godt lederskap, men det har lite med den vestlige demokratimodell å gjøre ….. Hamas-regjeringen er riktignok basert på et valgresultat, men opptrer i praksis som et terroristregime.
For det andre må man forstå at den demokratiske praksis i Israel må ha begrensninger. Landet er jo mer eller mindre konstant på krigsfot, med en eksistensiell trussel hengende over seg fra aggressive stater som Syria og Iran, selv om disse for tiden har hendene fulle med krigen i Syria og dens forgrening inn i Irak ved IS’ offensiv.
Navnet Israel betyr ”guds folk”. Det siste disiplene skal ha bedt Jesus Kristus om før han forlot dem på ”himmelfartsdagen” for snart 2 000 år tilbake, var at han måtte komme tilbake som deres leder og kjempe sammen med dem for frihet. Den gang var det mot romerne. Det hører med til historien at jødene ytet en meget tøff motstand mot romernes legioner, og skapte stadig bråk for okkupasjonsmakten. De er noen skikkelige tøffinger den dag i dag når vi dømmer etter hva de har utrettet på slagmarken i 1948, 1967 og 1973, samt hva de får til innen forskning og utvikling for å klare seg selv med det mest avanserte innen næringsliv og militært forsvar.
Skal man få til noe må den sionistiske politiske kultur utfordres og det bør selvsagt primært skje gjennom en debatt i Israel, blant intellektuelle og studenter og etter hvert det brede lag av befolkningen. Flertallet av israelere er trette og lei av å leve i konstant konflikt med sine omgivelser. Den ”øye-for-øye og tann-for-tann” linje som vi ser demonstrert i disse dager illustrerer håpløsheten på lengre sikt om dette fortsetter.
Kanskje kan en ny giv komme om nye, demokratisk valgte ledere slipper til, som ikke er så bundet opp av fortiden. Inntil dette erkjennes av israelerne selv og de mange, mange folk og ledere rundt omkring i den kristne verden som sympatiserer med deres sak, men fortviler over dagens destruktive politiske praksis, er debatten basert enten på manglende kunnskap eller på en løgn. Begge deler er egentlig ganske utilgivelig i vår opplyste samtid.
Knut Harald Nylænde er en forretningsmann og investor som ofte deltar i den offentlige debatt. Han er særlig opptatt av forsvarsspørsmål, og andre spørsmål tilknyttet Norges sikkerhet.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter