Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, måtte tåle mange beske kommentarer og mye følelsesladet kritikk etter komiteens valg av EU som fredsprisvinner i 2012.
Det ble kalt et kupp, fordi et sykmeldt komitemedlem ville ha stemt imot. Nettopp det forholdt at Ågot Valle (SV) var til stede i komiteen ved tidligere års vurdering av kandidater og stemmegivning, hindret trolig Jagland i å få EU valgt før krisen i Eurosonen slo til for fullt og gjorde at timingen ble dårlig. Med slagsmål i gatene i Athen og svære demonstrasjoner i Spania og Italia fremsto ikke EU akkurat som en fredsskaper i mange europeeres øyne.
Ennå ser vi ikke utfallet av krisen i Eurosonen og jeg er langt fra den eneste som hevder at EUs ledere kunne ha håndtert utviklingen fra krisen begynte å manifestere seg i 2008 på en bedre måte, men likevel vil jeg hevde at EU som prosjekt må bedømmes og ”dømmes” etter andre kriterier og målestokker enn dette.
Man skal ikke dukke dypt i historiebøkene for å forstå hvor sterke underliggende, destruktive krefter dette kontinentet har slitt med gjennom århundrene, og som har kastet land og allianser ut i krig mot hverandre med ubeskrivelig nød og lidelse for millioner som følge.
Nå møtes de europeiske statsledere jevnlig og blir kjent med hverandre, i tillegg til at alle spørsmål av noen betydning blir tatt opp i en ordnet og fredelig atmosfære. Det samme skjer på alle samfunnsnivåer og -sektorer i medlemslandene. Dette har selvsagt en uvurderlig betydning for stabiliteten på det europeiske kontinent og for å hindre at motsetninger blir konflikter, og konflikter blir kriser og krigshandlinger. NATO har gjort det uhensiktsmessig å bygge ut en ”militær arm” i EU, og det anser jeg for en fordel. Det er tilnærmet full match i EU- og NATO-medlemskap i Europa. Ser vi på hvor sensitive situasjoner som kan oppstå, som når sinte grekere tegner hitlerbart på bilder av Angela Merkel, og en ungarsk statsminister flørter med nynazistiske strømninger i eget land, så gjør man seg tanker om hva som kunne ha skjedd – hvis ikke, osv..
Jo, EU er et fredsprosjekt.
En ”ny” Karl V på det europeiske kontinent, spanskekongen som ble valgt til den ledige krone i ”Det hellige romerske keiserrike” i 1519, hadde ikke kunnet havne i tre kriger med Frankrike, flere mot det muslimske Tyrkia og oppgjør på slagmarken med tyske fyrster som tillot seg å protestere mot den katolske keiserens fiendtlige innstilling til den Luther-reformerte kristne lære (derav navnet ’protestanter’), om han hadde ”hersket” innen dagens EU.
Heller ikke kunne en ”ny” Fredrik den Store, den prøyssiske konge som satte ikke bare Europa, men hele verden i brann over en 40-års periode. Det startet med at han tok Schlesien fra Østerrike i 1741, nærmest for å vise verden hvor store og effektive tropper han disponerte, og det fortsatte med en dominoeffekt som brakte verdens stormakter i konflikt med hverandre, – så omfattende at mange historikere kaller dette ’den egentlige første verdenskrig’. Med et EU på plass hadde det ikke skjedd.
Historieanalytikere klør seg fortsatt i hodet i søket etter en meningsfull forklaring på hvorfor krig brøt ut i 1914 og satte Europa og verden i brann i fire år. Man er enige om at ”skuddet i Sarajevo” ikke er forklaringen, snarere kan det tyde på at det var en blanding av tilfeldigheter, manglende årvåkenhet hos statsledere og kjepphøye generaler som hadde djerve planer og store troppestyrker til disposisjon. Et EU ville nok ha hindret dette før det hadde gått så langt.
Den andre verdenskrigen kom som vi vet som en følge av en dårlig håndtert avslutning av den første. Det var nok av misnøye å spille på for en maktsyk og talefør person av typen Adolf Hitler i 1920- og 30-årenes Tyskland. Han skulle bli betydningsfull, uansett måte. Da hans malerier ble vraket under opptaksprøven til kunstakademiet i Wien ble han rasende, og han ga seg politikken i vold. Fra å elske kunst med spesiell forkjærlighet for jødisk kunst, snekret han en ideologi basert på førerprinsippet, og valgte seg jødene som syndebukker for alt som var galt. Merkel med hitlerbart blir i dag bare en dårlig spøk. EU har gjort forskjellen.
Man kan si mye om Jagland. Uttalelsene om ”minst 36,9 % oppslutning for AP ved valg eller jeg går av”, og visjonen om ”det norske huset”, er rariteter som vi husker. At han fikk gjennomslag for Nobels fredspris til EU har jeg imidlertid sans for, selv om timingen kanskje var dårlig.
Knut Harald Nylænde er kombinerer rollene som forretningsmann/investor med å være en aktiv blogger. Han har et bredt interessefelt, men fokuserer blant annet på forsvaret samt miljø- og naturvern. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor og er stifter og daglig leder av Moxie AS.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter