Og så kom debatten om forebygging kontra beredskap mot terror. Det måtte jo komme. Det som kan debatteres blir debattert i vårt demokratiske og åpne politiske system. En styrke, selvsagt, men også en svakhet når debattene drar ut og ender med at lite gjøres. Vi har sett litt for mange eksempler på det. Og går det galt mens debatten fortsatt pågår så kan man alltids skylde på at det var saklig og politisk uenighet. Det forventes ikke alltid at ”noen” skjærer gjennom.

Forebygging er viktig. Vi ser eksempler på at skoler klarer å leve opp til nulltoleranse i mobbing. Andre gjør det ikke. Mobbing er totalt sett like utstrakt nå blant barn og unge som da myndighetene besluttet å satse mot mobbing. Det begynner å bli mange år siden.

Å forebygge terrorhandlinger i vårt samfunn gjennom gode påvirkningsprosesser i barnehager og skoler er i beste fall en ”sideeffekt” av de gode prosesser som må til for å hindre mobbing. Og der er det åpenbart mer enn nok å ta fatt i fortsatt. Svakheten i dag synes å være mangel på aktiv interesse for det enkelte individ, også i ”de tusen hjem”. Hva gjør barna og ungdommen på værelset, foran PC’en, og hva foretar de seg i vennegjengen på kveldstid og i helgene? Overdreven nysgjerrighet som grenser til å ”spionere” er knapt å anbefale. Det er også her snakk om de gode prosesser: samtalene og den tid som avsettes til samvær om engasjerende aktiviteter.

Uansett omfang og kvalitet i det forebyggende arbeid må vi bygge et bedre beredskap mot terroranslag. Ensomme ulver eller små celler som er dyktige nok i sine forberedelser til å komme til det punkt at de vil forsøke et anslag kan vi antakelig aldri verge oss hundre prosent mot. Anders Behring Breivik ”gikk under radaren vår” sa den forrige PST-sjefen. Selv med økte ressurser til PST kan det skje igjen. Vi trenger atskillig flere øyne og ører ”der ute”. Ondskapen er der. Sigrid-saken er en ny påminnelse om det. Politisk motivert eller ikke, psykisk betinget eller ikke – ondskap er ondskap og rammer tidvis uskyldige på bestialsk vis.

Den beste beredskap mot terrorhandlinger får vi når folk flest er seg bevisste at de som borgere har et medansvar for egen og andre borgeres sikkerhet. Det må oppfattes som en borgerplikt å si i fra og å engasjere seg, ikke bare stille opp i hundretall når ulykken har rammet. Det er krevende, men blir vi ofte nok minnet på det av politiske ledere og andre fremstående samfunnsaktører som går foran med gode eksempler, så kan dette fort bli en god vane.

For 15-20 år tilbake hadde vi et mobiliseringsforsvar og et heimevern som ga hundretusener av unge mennesker militær opplæring og øvelse. Ingen bygd og knapt noen familie var uten innslag av personer med en viss militær opplæring og trening. 80.000 bare i HV. Dette har krympet til en tredjepart og hæravdelinger har vi svært lite igjen av. Jeg skal ikke argumentere for gjenoppbygging av Hæren, – toget har gått, og de nye kampflyene blir så dyre at vi kanskje ikke får råd til å drive Sjøforsvaret på skikkelig vis heller. Men hva med Heimevernet, da? I terrorsammenheng er jo HV som et kinderegg; tre ting i ett! Forebygging, beredskap og innsatspotensial. Dyrt er det heller ikke, relativt sett, å holde et stort og velutstyrt HV over hele landet.

Vi ville ha øyne og ører overalt som er trent for å følge med og registrere unormale forhold, en spissing av den generelt gode effekt som mer årvåkne borgere vil kunne gi, og vil være særlig nyttig mot forsøk på å planlegge terrorhandlinger, vel å merke når HV-soldatene gis en adekvat opplæring og trening for slikt formål. Så må selvsagt HV-befal og mannskaper følge med og gripe inn overfor de ”overivrige”.

Beredskapseffekten får vi ved at alle viktige samfunnsinstitusjoner som kan utpeke seg som mulige terrormål blir spesielt tatt vare på av årvåkne avdelinger som regelmessig gjør seg kjent med og øver på beredskapstiltak på det enkelte objekt. Svakheter registreres og rapporteres, og det følges opp at utbedringer skjer. Skulle et anslag i verste fall skje, er utrykningstiden for en veltrimmet HV-avdeling svært kort – ikke for alle til enhver tid, men for dem som er hjemme eller på jobb. Dagens kommunikasjonsmidler er hypereffektive. Vi snakker om mobiltelefon og tekstmeldinger i dette tilfelle …

Få det utredet, og gjør det raskt.

Knut Harald Nylænde arbeider med å utvikle selskaper gjennom sitt investeringsselskap Moxie AS. Han er engasjert i en rekke samfunnsforhold.


Likte du artikkelen?
Klikk her for å dele med venner og kontakter

By Knut Nylænde

Knut H. Nylænde kan vise til en vellykket karriere som forretningsmann både hjemme og i utlandet. Han har fungert som sakkyndig meddommer ved Oslo byrett. Nå fokuser Knut på driften av sitt selskap, Moxie AS. Moxie ble grunnlagt i 1999 og har hatt en meget tilfredsstillende vekst og utvikling av porteføljeselskapene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *