Et kort og et langt perspektiv på språkets utvikling

by Knut Nylænde on mandag, april 28. 2014

For kort tid tilbake tok Aftenposten et skikkelig tak i en av de mest omseggripende språklige utglidninger her i landet, nemlig bruken av «i forhold til’ som erstatning for omtrent alt vi har av gode preposisjoner som er laget for bestemt og presis bruk.

Jens Stoltenberg fikk hele forsiden og Torill Widvey ble hengt ut over mesteparten av en side inne i avisen som ”norgesmestere” i feilaktig bruk av det aktuelle uttrykket. Aftenposten ga eksempler på bruken som er ganske hårreisende, og det er helt på sin plass at det er toppene i landet som henges ut, selv om utrolig mange har lagt seg til samme uvane; de burde gå foran som gode eksempler, men gjør det motsatte i denne sammenheng.

Aftenpostens Per Egil Hegge er en terrier når det gjelder å passe på språket, og tidligere var professor Jan Erik Vinje en vaktbikkje; nå har sistnevnte fått ’emeritus’ etter professortittelen og til min store overraskelse – og litt sorg – uttalte han til Aftenposten rett før påskehelgen at det slett ikke var så farlig med disse språklige merkverdigheter; – noen forsvinner og noen lever videre, sa han. Har du hørt på maken…

At språket vårt påvirkes av andre språks ord og uttrykk, særlig fra engelsk i de senere tiår, er nå én ting – det kan faktisk i gitte tilfeller utgjøre en berikelse; men når selve grunnpilaren for språket, grammatikken, og ords opprinnelige og korrekte meningsinnhold, etymologien, undergraves gjennom slapphet i dagligdags tale, til og med av samfunnets topper, så kan effekten snart bli en direkte svekkelse av språket som verktøy i vitenskap og kunst og som effektiv formidler av kunnskap, tanker og meninger. Da kommer nedturen, men som det meste av slike utviklingstrekk vil det skje så gradvis at – i det korte perspektivet – er det kun de meget bevisste borgere som registrerer det og lar seg bekymre. Jeg er en av dem, og mest på vegne av barnebarns barn og deres barnebarn igjen.

Og da kan det passe å si noe om de lange perspektiv i språkutviklingen. De fleste av oss regner ”sivilisasjonens vugge” å ligge i Midt-Østen og med den klassiske greske og romerske verden som kulminasjon. Fra denne sivilisasjonens vugge spredte gresk og latin seg over den vestlige verden, og særlig sistnevnte språk var stammen i et frodig tre av latinske dialekter utover i det veldige Romerriket, dialekter som – for fleres vedkommende – etter hvert ble til selvstendige språk. Vi har, som hele den vestlige kulturkrets, valgt det latinske alfabet (pluss tre håpløse bokstaver da, som trolig i vår digitale verden en gang i fremtiden vil bli erstattet med ’ae’, ’oe’ og ’aa’, – og vi har valgt arabiske tall.

Da grekerne laget sitt alfabet ca 800 år f.Kr. var det et semittisk språk som var modellen, nemlig det fønikiske. Fønikerne holdt til i datidens Lilleasia, nå vestkysten av Tyrkia. Grekerne erstattet en del konsonanter med vokaler, heldigvis, men det er slektskapet til andre semittiske språk som er mest slående, så som det arameiske (som var Jesus’ og hans apostlers språk), det hebraiske og det arabiske. Men så stopper det ikke der heller.

De semittikse språk utgjør bare én av minst seks grener av en større språkfamilie, nemlig den afroasiatiske. Og – hold dere fast – språkene i alle de andre grenene snakkes utelukkende i Afrika, sier den verdenskjente lingvisten ved Stanford-universitetet, Joseph Greenberg.

Til og med selve den semittiske språkfamilie, som altså grekerne bygde videre på, er hovedsakelig afrikansk. 12 av i alt 19 språk i denne familien snakkes kun i Etiopia, og språkforskere har kommet til at de afroasiatiske språk har oppstått på det afrikanske kontinent, og at kun én gren av denne språkfamilien har spredt seg til Midt-Østen og videre til den vestlige verden. Godt hjulpet, riktignok, av en stamme arbeidsomme og hardføre bønder i traktene rundt dagens Roma, som i mangel av egen fantasi plagierte det meste av grekernes kultur. De store greske episke verk som Homers Odysseen og Iliaden ble oversatt til latin, og både Det gamle og Det nye testamente ble først oversatt fra hebraisk til gresk ca 100 år e.Kr. og senere, da kristendommen for alvor slo gjennom i den vestlige verden, ble Bibelen skrevet og masseprodusert på latin.

Men hvor kom det engelske språk fra da? – og det norske, eller skandinaviske? Vel – jeg skal ikke leke språkforsker, men begrense meg til å gjengi fra Jared Diamonds internasjonale bestselger ”Våpen, Pest og Stål – Menneskenes historie gjennom 13 000 år” (Spartacus forlag 2011). En fantastisk bok som jeg anbefaler alle å lese!

Diamonds skriver at før angelsakserne på 400- og 500-tallet e.Kr. erobret England, besto språket der av dialekter som tilhørte en lavere gren av den germanske språkfamilien. Angelsakserne kom fra en smal kyststripe i dagens Nederland og Vest-Tyskland, hvor den frisiske gren av den germanske språkfamilien rådde grunnen, et språk med store likhetstrekk til det som ble engelsk. Derfra har altså det engelske språk spredt seg til alle verdens hjørner. Innen den germanske språkfamilien, som det norske språk tilhører, har vi både gitt til og tatt ord fra hverandre gjennom århundrene. Ikke noe nytt der, med andre ord.

Noen stammer i Afrika, et sjøfarende folk på Lilleasia-kysten, et bondefolk i Italia og nok et sjøfarende folk, denne gang på de frisiske øyer og landområdene innenfor i Nordvest-Europa, alle med det til felles at de var mer selvsikre og ekspansive enn sine naboer, har hatt en utrolig stor betydning for utviklingen av bl.a. den språkgren som vi sitter på. Jeg blir litt ydmyk ved tanken, og ikke mindre irritert over dem som tar lett på vår språklige arv.

Knut Harald Nylænde er eier av og daglig leder i investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS.  Han er en aktiv blogger og deltaker på sosiale medier. Hans interesseområder favner vidt, men som spesielle interesser kan nevnes forsvarsspørsmål samt natur- og miljøvernsaker.


Likte du artikkelen?
Klikk her for å dele med venner og kontakter

{ 0 comments… add one now }

Leave a Comment

Previous post:

Next post: