I Kina spys det ut enorme og stadig økende mengder CO2. I USA avtar utslippene, som i Norge. Men totalt øker CO2-utslippene, som var 31,6 milliarder tonn i 2012. Det høres veldig mye ut, men er likevel en brøkdel av den naturlig eksisterende mengde CO2 i atmosfæren, og som jorda avgir selv, blant annet fra de ufattelig store mengder biomasse i havet.
I Norge brukes det ca MNOK 800 i året på såkalt klimaforskning. Forskningsrådets klimaprogram NORKLIMA får ca MNOK 100 i året. Programmet CLIMIT, om teknologier og separasjon, håndtering og lagring av CO2 hadde et budsjett på MNOK 100 i 2010. Bjerkesenteret i Bergen har årlig budsjett på MNOK 80 og CICERO, Senter for klimaforskning, et budsjett på MNOK 75. Forskning for miljøvennlig energi får MNOK 150 i året, og utvikling av datamaskinkapasitet og kjøring av klimamodeller koster omtrent MNOK 300 i året. Alt er offentlige kroner, dvs. at det er tatt av skatte- og avgiftsinntekter som Staten får fra oss skattebetalere og fra næringslivet.
Disse kostnader blir likevel relativt beskjedne nå vi ser hva olje- og gassindustrien selv bruker på klimatiltak, som for eksempel rensing og injisering av gassen fra Sleipner-feltet som har kostet mer enn 50 milliarder kroner. Riktignok ville en betydelig del av disse rensekostnadene måtte tas for å hindre korrosjon, men likevel. Utviklingsprosjektet på Mongstad for CO2-rensing har en prislapp på rundt 50 milliarder kroner også.
Alle disse kostnadene er generert ut fra den antakelse, for ikke å si overbevisning, om at FNs klimapanel (IPCC) har rett, og at panelets prognoser for CO2-skapt global oppvarming stemmer. Alternative forklaringer på oppvarmingsfenomenet finnes, men blir ikke lagt vekt på på samme måte som rapportene fra ICPP. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning den politiske prestisje som ligger i at alle FNs medlemsland og deres politiske ledere stiller seg bak ICPP. Riktignok har panelets modeller vist seg å være for dårlige, og ICPP har måttet beklage både det ene og det andre, bl.a. den famøse ”hockeykøllen” som antydet en nærmest eksponentiell økning i global oppvarming i fremtiden som følge av menneskeskapte utslipp av klimagasser. Dette ble kalt ”a shame for science”, selv av flere vitenskapsmenn som deltar i ICPP.
Det er et meget interessant fenomen man kan observere her; det har gått politikk i klimaforskningen. De forskere som peker på, og dokumenterer, naturlige variasjoner i temperaturøkninger og -reduksjoner siden den ”lille istid” som ble avsluttet rundt år 1800, blir ikke hørt. Det er jo egentlig ikke mulig å gjemme det faktum at vi har hatt meget kalde vintre de siste årene, og det går heller ikke an å benekte at målestasjoner verden over viser at ICPPs prognoser for temperaturøkning har slått feil. Mens prognosen sa 0,8 graders økning i tidsrommet 1988–2010, ble den faktiske økning 0,3 grader (Celsius). Denne temperaturøkningen skyldes antakelig i all hovedsak El-Nino-fenomenet i Stillehavet. I virkeligheten ser vi en klar utflating i temperaturkurven de siste 15 årene.
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke ønsker å støtte ”klimaskeptikerne”, selv om jeg synes at de representerer en mer solid vitenskapelig tradisjon og tilnærming enn de mer ”politiske”, for ikke å si ”idealistiske” forskere som slutter opp om ICPP.
Dersom forskningsmidlene i større grad kunne gå til å utvikle ”rene teknologier”, slik at de forferdelige forurensningene vi ser, hvorav de verste manifesterer seg i kinesiske og andre asiatiske storbyer, kunne reduseres. Verdens befolkning øker og behovet for energi vil øke, selv om mange land kan vise til gode resultater i energiøkonomisering. CO2 som forurensende gass lokalt og regionalt i verden står for meg som et større onde enn den samme gassen i atmosfæren.
Så har jeg sagt det, – og regner med en del fyrop rundt forbi. Men kanskje noen reflekterte nikk også.
Knut Harald Nylænde har vært interessert i miljøvern siden sin ungdom og han var blant annet med på å starte Miljøverngruppa på Handelshøyskolen BI på slutten av åttitallet. Fra november 1989 til september 1990 var han leder i Miljøverngruppa, Studentpolitisk Utvalg (SPU). Allerede den gang skrev han flere artikler relatert til miljøvern.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter