Den 11. september leste jeg et debattinnlegg av Oddmund H. Hammerstad i Aftenposten om språklige utglidninger. Det tok jeg vare på. Jeg skrev også en kommentar til innlegget som jeg gjorde Hammerstad kjent med. Han sendte meg da en kopi av en artikkel som Arne Garborg hadde i Syn og Segn i 1899. Det var så interessant at jeg tok pennen fatt. Men før jeg gjengir fra Garborgs artikkel må jeg minne om hva Hammerstad skrev i sitt debattinnlegg.

Han pekte på at stadig flere sier ”jeg tenker” i sammenhenger hvor det burde være – eller i hvert fall var – vanlig å si ”jeg mener” eller ”jeg tror”.  Fenomenet gjør seg særlig gjeldende blant politikere og offentlig ansatte, og dem det gjelder benytter også ofte vendingen ”på en måte”. Kombinasjonen gir et bilde av en samfunnsutvikling, skrev Hammerstad, som peker i retning av forsiktige og defensive holdninger, av ansvarsvegring, av frykt for å bli tatt på ordet.

Og så viser det seg at samme fenomen gjorde seg gjeldende for over 120 år tilbake. Arne Garborg skrev i innledningen til sin artikkel:

Ein nordmann seier sjeldan ”eg vil”. Han seier: ”eg tenkjer paa”; ”eg lyt”; ”eg fær vel”; ” det vert vel til det”, (….) som liksom skyv andsvare ifraa ein sjølv og av paa andre, elder paa tilhøvi, so at ein alltid hev ei bakdør opi, um ein vil sleppa ifraa sitt fyretak att, elder einkvan aa skulda paa, um ein ikkje fær framgang med det.

Vi snakker altså om et norsk nasjonalt særtrekk mer enn en ny trend.

Garborg skrev videre:

Det som i alle tilfelle er visst, det er, at eit folk som er lamt elder veikt i viljen, vil tapa i tevlingi med dei som hev meir aandeleg kraft. Det kunne daa verta oss eit spelegt lyte, at me hev so lite vilje-mod.

Hammerstad skrev i sitt debattinnlegg at han gjorde seg mørke tanker om virkningene på litt sikt for styre og stell her i landet når slike språklige vendinger faller naturlig blant politikere og byråkrater. Med støtte av Garborg, og hvorfor ikke ta med Henrik Ibsen i tillegg som skrev mye om nasjonens åndelige armod, er det kanskje grunnlag for å skjerpe bekymringen; i lys av 22. juli kommisjonens rapport om manglende beslutnings- og gjennomføringsevne i nærmest alle ledd av de offentlige organer som ble berørt, med unntak av helsesektoren, må det kunne sies at Garborg hadde mer rett enn Hammerstad. Det manglende ”vilje-mod” og mangelen på ”aandeleg kraft” er der nå. Å ta ansvar for en nasjonal katastrofe er blitt å love å gjøre det bedre i fremtiden, slik vår statsminister har valgt å si det.

Tenker vi etter så har dette særtrekket ved våre politikere og det vi kan kalle embetsverket i stor grad vært der i disse 120 årene, – kanskje med unntak av årene før løsrivelsen fra unionen med Sverige i 1905 og under den såkalte kalde krigen etter siste verdenskrig. Vi har ikke mye å skryte av når det gjelder det øverste makt- og ledelsesapparats evne til å ta vare på land og folk i krise- og krigssituasjoner. En slik evne, eller mangel på sådan, bunner selvsagt i holdninger. Kong Haakon VIIs ”nei” til tyskerne etter angrepet på Norge i 1940 reddet nasjonens ære den gang, og vi har levd på det lenge. Kong Olav V var ikke noe dårlig eksempel for sitt folk han heller, med sin nøkternhet og folkelighet, selv om han egentlig var meget konservativ.

Det som likevel gir grunn til optimisme er de mange eksempler på gode holdninger og viljestyrke vi kan vise til i hverdagsnorge. Vi ser det oftest blant vanlige folk i by og bygd. Sjeldnere blant personer i ledende posisjoner. Umiddelbart etter terroranslagene 22. juli 2011 så vi demonstrert at det ikke er mangel på verken beslutningsevne eller mot hos ’mannen i gata’, hos bussjåfører, båteiere og andre borgere som trådte til der og da, i flere tilfeller med egen sikkerhet satt i fare. Vi har åpenbart det beste soldatmateriale ’i verden’. Hvilken nasjon klarer å frembringe soldater med den kvalitet vi har sett i bl.a. Afghanistan? Hvilket annet land klarer å lage ’verdens beste’ musikk- og drilltropp hvert år? Om igjen og om igjen med kun noen måneders opplæring og trening erobrer HM Kongens Garde denne posisjonen.

Det er i nasjonens ledelsesskikt vi ser at det svikter. Og det er når nasjonens ledere – i ord og handling – viser svakhet i ”vilje-mod og aandeleg kraft” at det slår sprekker også i samfunnet for øvrig.  Vi ser det nesten overalt; det begynner på toppen, og det vises tydeligst under kriser og andre påkjenninger. Dersom det kan komme noe godt ut av det fryktelige terroranslaget i fjor i denne sammenheng, måtte det være at folket i valg neste år tar en ekstra kikk på hvilke personer de politiske partier presenterer for å besette de høyeste ombud og lederposisjoner i landet, og så tar hensyn til det når stemmeseddel velges.

Knut Harald Nylænde er en forretningsmann som arbeider med finansiering og bedriftsutvikling. Han har en solid akademisk bakgrunn innen økonomi. Knut er også interessert i politikk, historie, vitenskap og religion.


Likte du artikkelen?
Klikk her for å dele med venner og kontakter

By Knut Nylænde

Knut H. Nylænde kan vise til en vellykket karriere som forretningsmann både hjemme og i utlandet. Han har fungert som sakkyndig meddommer ved Oslo byrett. Nå fokuser Knut på driften av sitt selskap, Moxie AS. Moxie ble grunnlagt i 1999 og har hatt en meget tilfredsstillende vekst og utvikling av porteføljeselskapene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *